Kroppen vår er eit heilagt stjernebilete av syklusar.

​

Den circadianske rytmen styrt av hypotalamus og sola si oppgang og nedgang.
Syklusane av hormon, dei subtile bodberarane mellom universet og kroppen.
Måten månen rører ved hava, og vatnet i oss.

​

Vi er rytmiske vesen.

​

Det bør aldri vere målet å transcendere kroppen.
Men å få tilgang til det uendelege gjennom kroppen.

Å bruke dette karet, og dei intelligente systema det rommar, til å få tilgang til mekanikkane i universet.

Å vende tilbake til eit lunisolart kalendersystem initierer oss inn i ei resynkronisering med mora til alt, vår levande jord.

Vi byrjar å røre oss med sola og månen igjen.

​

Ved å gjere det striper vi varsamt bort ein kultur vi eigentleg ikkje ein gong veit kvifor vi følgde i utgangspunktet.

Og kanskje, i denne tilbakevendinga, kan noko urgamalt i oss byrje å lækjast.

​